– Dette er nok siste turen hjem til Norge, neste år er jeg pensjonist. Det sier Inger Harrington som har etablert seg på Amfi Moa med sin tradisjonelle førjulsbasar. Det har hun gjort hvert år de siste 12 årene.
Donna Inger
Inger var invitert hjem til Ålesund for å se Astrid Overaas teaterstykke om Inger, «Donna Inger» – Jeg tenkte at det var for gale å reise hjem bare for å se et teaterstykke. – Jeg var jo forberedt for jeg vet jo hvordan livet mitt har vært. Det var en god spesiell opplevelse å se det, men Astrid gjorde en kjempegod jobb og hadde en fin balanse mellom humor og tårer.
God mottakelse
De siste årene har Inger drevet førjulsbasar på Amfi Moa. – Folk er utrolig positiv og gir meg en enorm aksept, men det har ikke dryppet like mye i kassen som tidligere år. Hittil har jeg bare fått halvparten av det jeg har brukt å fått. Det har kanskje med situasjonen på Filippinene å gjøre, eller andre ting. Men det hadde gledet meg om folk hadde blitt litt rund om hjerterota de siste to ukene jeg sitter her. Den 22 desember pakker trolig Inger sakene sine for siste gang i Ålesund og setter kursen mot Brasil.
Håper på pensjonisttilværelse
– Nå har jeg vært på Nav og søkt om pensjon. Er jeg heldig får jeg mellom 4 og 8000 i måneden så det blir ikke store pensjonen. Det er jo arbeidsforhold som er 40 år tilbake i tid, og jeg må lete opp all informasjonen selv. Det er ikke enkelt å bli pensjonist, sukker Inger. Hun forteller at hun kan klare seg på 4000 kroner måneden om hun bytter ut bilen med en sykkel, dropper fasttelefon og gjør en del andre grep.
Familien vokser
Det er 26 år siden hun solgte det lille hun eide og dro til Brasil. Der startet hun barnehjemsorgasisasjonen Casa Emanuel Nå har de fleste av barna forlatt rede, selv om et par av barna bor hjemme hos Inger. – De blir boende her resten av mitt liv. Ramses er et barn mentalt og greier seg ikke alene. Sa har vi Jonathan som er døv i tillegg til at han er preget av morens alkoholbruk under svangerskapet og mangler læreevne. Totalt har Inger også 9 barnebarn som besøker henne alle høytider.
Angrer på en ting
– Jeg synes aldri synd på meg selv, det ligger ikke inni meg. En må stå til ansvar for det en har gjort og det en ikke har gjort. Jeg angrer ikke på noe av det jeg har gjort fordi det var en skole som forberedte meg på det jeg skulle gjøre. Jeg kunne nok vært litt mer kjærlig og familievennlig mot familien min enn de jeg var. Jeg var ung og følte at jeg ikke var skyldig familien min noe.
Jeg er veldig glad i Ålesund og har mange gode venner her. Men dette er ikke lengre mitt Ålesund og mitt samfunn. Å gå på stranda i Brasil er bot for sjelen, også min, avslutter Inger.
