D’Angelo, Veronica Maggio og Robert Plant er blant artistene, se den fulle oversikten her.
Her finner du en oversikt og ha se hvilke artister som opptrer under årets Moldejazz 14-18 juli. Her kan du kjøpe billetter.
D’Angelo And The Vanguard
D’Angelo eller Michael Eugene Archer (f. 1974) som han egentlig heter, platedebuterte i 1995 med Brown Sugar. Albumet hadde elementer av jazzinspirert hiphop og klassisk soul i en forfriskende miks, med referanser til A Tribe Called Quest så vel som Stevie Wonder. D’Angelo brukte fem år på sitt andre album, den moderne klassikeren Voodoo. Albumet var enda mer helstøpt enn debuten, med smektende og smygende groovy soul og funk.
Det nye albumet traff på mange måter en tidsånd. Mørkt, dystert og skittent, men samtidig groovy, lekent og livlig. Albumet fikk da også strålende mottagelser, og tross at det kom veldig seint på året, klarte det likevel å toppe flere årsbestelister.
D’Angelo er nå på turne med bandet sitt, The Vanguard, og live er de et fyrverkeri. Da de gjestet Oslo i februar i år, spilte de i godt og vel to timer, og kunne by på en kveld med svett og livsbejaende moderne funk og soul. Om sammenlikninger med Sly Stone, Prince og Marvin Gaye er vanlig å høre når folk snakker om D’Angelo, så er det også noe litt røffere over bandet hans live, kanskje til og med snev av rockeband som Living Colour og Fishbone.
Veronica Maggio
Det er ingen overdrivelse å si at Veronica Maggio er en av Skandinavias største popartister. Den svenske, italienskættede vokalisten og låtskriveren albumdebuten i 2006 med Vatten och bröd, en utgivelse som gav henne prisen som årets nykommer ved den svenske Grammisgalan i 2007. Men det tok det virkelig av med påfølgende Och vinnaren är… i 2008. Hjulpet fram av hitsingler som «Måndagsbarn», som nådde nr. 1 på VGs singelliste, og «Stopp», ble albumet en salgssuksess og ble liggende på VG-lista i 13 uker.
Veronica Maggio har også blitt en ettertraktet liveartists, og har spilt med stor suksess både på klubbscener og festivaler. Med hennes fengende låtmateriale i bunn, blant disse de etterhvert mange hitlåtene, og en uimotståelig publikumstekke, ligger det an til å bli god stemning på Romsdalsmuseet.
Robert Plant
Robert Anthony Plant skulle kanskje ikke trenge noe nærmere introduksjon, men mannen som ble født i West Bromwich i 1948, og som mange regner som en av rockens største vokalister gjennom tidene, har med årene stadig søkt etter andre måter å uttrykke seg på enn den han er mest berømt for.
– Rockeikon og verdensmusiker
For mest kjent er jo Plant som vokalist og tekstforfatter i legendariske Led Zeppelin, sammen med Jimmy Page, John Paul Jones og John Bonham. Etter en rekke album som nå er rockeklassikere, ble bandet ble oppløst i 1980 etter Bonhams død. Etter da ga Plant ut en rekke soloalbum, for det meste med foten godt plantet i et solid rockeuttrykk, men etter hvert med spor av folkrock og andre sjangre.
Etter comebacket som soloartist med Dreamland i 2002, har Plant etter hvert virkelig funnet tilbake til sin kreative åre og arbeidet frem et uttrykk som kler den aldrende rockeren og hans stemme meget godt. Særlig siden kritiker- og publikumssuksessen med Raising Sand i 2007, et Grammyvinnende albumsamarbeid med bluegrass- og countrysangeren Alison Krauss, har karrieren til Plant fått en ny giv. Man skal kanskje derfor være takknemlig for at han etter sigende har takket nei til skyhøye summer for å gjenforene Led Zeppelin og heller fokuserer på sin egen musikk.
Robert Plant and The Sensational Space Shifters holdt en eksklusiv norgeskonsert med stor suksess på Bergenfest i fjor sommer, hvor de fremførte låter fra det da kommende albumet Lullaby…, ispedd tolkninger av gamle bluesstandarder, og en sving innom Led Zeppelin-katalogen. Eksklusivt blir det også når Robert Plant entrer scenen på Romsdalsmuseet 16. juli. Det er bare å glede seg.
Sly & Robbie meets Molvær
Spennede nytt samarbeid mellom Molvær og verdenskjent rytmeseksjon!
Som trompetist og komponist har Nils Petter Molvær stadig søkt nye musikalske lydlandskap. Men felles for så å si alle prosjektene hans er at de har hatt et markant, rytmisk preg. Hva er vel da mer naturlig enn å inngå et samarbeid med en av musikkhistoriens beste rytmeseksjoner?
Sly Dunbar og Robbie Shakespeare, kjent som duoen Sly & Robbie, har siden slutten av 1970-tallet medvirket som produsenter og/eller musikere på flere hundre utgivelser, først og fremst innen reggae og dub, men med en stadig velvilje til eksperimentering og fornyelse, og en inkluderende tilnærming hvor de også tidligere har samarbeidet med jazzmusikere, blant annet på hitalbumet Rhythm Killers fra 1987, som hadde bidrag fra Henry Threadgill og Bill Laswell.
Molvær har lenge ønsket å samarbeide med Sly & Robbie, og dette har nå endelig gått i oppfyllelse. Med seg har de også Vladislav Delay og Eivind Aarseth. Vi kan antagelig forvente heftige og suggererende rytmer i møte med luftige og klangfulle lydlandskap. Spennende blir det i hvert fall, og musikk som nok også vil gjøre det vanskelig å stå stille.
Dee Dee Bridgewater med storband
Dee Dee Bridgewater har i mange år vært en av verdens mest meritterte vokalister, kjent både fra teaterscener og ulike bandkonstellasjoner. Hennes stemmeprakt og fortolkningsevne har begeistret et stort publikum over alt. Albumet «Dear Ella» ble en dobbelt Grammy Award-vinner, og hun har fått flere priser også for sin innsats i teateroppsetninger. Etter flere tidligere Norges-besøk har Dee Dee fått mange fans her hjemme, men nå kommer hun med et opplegg som overgår det meste. I juli synger hun på Moldejazz backet av et solid storband med utgangspunkt i ledende musikere fra New Orleans.
Repertoaret er variert og spennende – fra medrivende New Orleans-funk til vare ballader og swingende og røff trampe-takten-musikk. Vi blir presentert for en multimedia-forestilling med sang, musikk, bilder og tekst som vil ta publikum med til et fargerikt og sydende nabolag i New Orleans, Lousiana.
Gregory Porter
Den amerikanske jazzvokalisten og låtskriveren Gregory Porter har hatt en kometkarriere siden han debuterte i 2010 med Water. Den tidligere idrettsmannen som fikk sin karriere innen amerikansk fotball ødelagt etter en skade har en stadig voksende stjerne og er i ferd med å bli blitt såpass godt kjent også her til lands at han snart kanskje vil være for norgesvenn å regne.
Etter albumdebuten fikk Porter en aldri så liten hit med Be Good (Lion’s Song), en dempet låt som i tillegg til jazz har klare elementer av soul, likt mye av musikken til Porter. Albumet, også kalt Be Good, fra 2012 ble likt forgjengeren ble nominert til Grammy og skaffet ham ytterligere fans i pressen så vel som blant publikum.
Porter signerte så for Blue Note, og i 2013 debuterte han for det anerkjente selskapet med utgivelsen Liquid Spirit. Albumet ble spilt inn med de samme musikerne som deltok på Be Good, og inneholder 11 originalkomposisjoner og tre coverlåter, blant dem Ramsey Lewis-hiten «The In-Crowd». Liquid Spirit vant i fjor en Grammy for beste jazzvokal-album.
Til Molde har Porter med seg kjernen i bandet fra Be Good og Liquid Spirits. Vi ser frem til å få høre ham og hans jazz, soul og gospel-inspirerte musikk på Romsdalsmuseet under årets Moldejazz.
Emilie Nicolas
Ungdommens og kritikernes favoritt!
Med sekser for sitt debutalbum i Dagbladet og strålende liveanmeldelser er Emilie Nicolas benevnt som det store elektronika-håpet. Moldejazz har fått mange henvendelser fra ungdom som ønsker henne til sommerens festival og det er svært hyggelig å kunne bekrefte at det blir klubbkonsert med henne på Plassen onsdag 15/7 kl 24.00.
Uttrykket «kometkarriere» brukes kanskje litt vel ofte, men det passer definitivt for Emilie Nicolas. Etter en sped begynnelse med lydklipp på nettet i 2013, har veien gått via radio, og i løpet av det siste året har hun fanget oppmerksomheten til stadig flere, blant annet med en særpreget cover av DumDum Boys-låten «Psetero» samt egenkomponerte «Nobody Knows» og «Grown Up». Dette har igjen ført til spillejobber i både England og Sverige, samt på Øyafestivalen og for fullt hus på Rockefeller i Oslo.
I 2014 kom debutalbumet «Like I’m a Warrior», et album som ble svært godt mottatt av kritikere. Utgivelsen beviste tydelig at Nicolas besitter et talent utenom det vanlige, både om komponist og utøver. Det er både popmusikk og elektronika, men en atmosfærisk og søkende variant som med Nicolas’ artistiske egenart blir musikk som overskrider slike sjangerkategorier, og appellerer også til musikkelskere som ikke nødvendigvis henter inspirasjon i fra radio. Og om albumet er fengslende, så er musikken enda mer fortryllende å oppleve i levende live.
Kjetil Møster
Kjetil Møster er fri. Musikk er ikke sjanger – musikk er lyd! Og med det setter han sitt eget preg på alt han er med på, om det er Røyksopp, Robyn, Datarock, Lars Vaular, eller sitt eget prioriterte prosjekt: Møster! skriv inn ingress her
Debuten, oppkalt etter Møsters sønn, Edvard Lygre Møster, var umiddelbar og eksplosiv, og endte opp på listen over topp 5 debutalbum 2013 i New York City Jazz Records og 6. plass i Prog Magazine. Høsten 2014 ga Møster! ut sitt andre album, Inner Earth, med en noe ny besetning og en noe ny retning. Begge utgivelsene er live-album, og dette kan sees i sammenheng med Kjetils uttalelse: «Jeg tror ethvert band finner seg selv på scenen, foran et publikum.» Det er i øyeblikket det skjer.
Bandet har vekket en ny bevissthet i et publikum som rekker langt utenfor jazzens kjernepublikum med sin nyskapende miks av prog og eksperimentell rock, ispedd psykedeliske lydbilder. Bandet serverer en av de mest intense energi- og grooveutblåsningene man kan oppleve fra en scene. Sammen skaper de musikk som står fjellstøtt på en enormt bred plattform av musikalske referanser, fremført med en virtuositet og energi som garantert vil slå deg i bakken.
På konserten under Moldejazz vil bandet samarbeide med videokunstneren Armin Werx.
Jack DeJohnette
Jack DeJohnette er en av vår tids mest innflytelsesrike jazztrommeslagere med en CV som inkluderer samarbeid med storheter som Miles Davis, Sonny Rollins og Keith Jarrett, i tillegg til en egen, betydelig karriere som bandleder. Med sitt nye prosjekt Made in Chicago går DeJohnette tilbake til røttene og har satt sammen det som beskrives som et drømmeband.
Og det er ikke smågutter DeJohnette har fått med seg heller. Med utgangspunkt i hjembyen Chicago og den betydningsfulle musikerorganisasjonen Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM), har han fått med seg saksofonist/komponist Roscoe Mitchell, saksofonist/komponist Henry Threadgill, bassist Larry Gray og pianist/komponist og medgrunnlegger av AACM Muhal Richard Abrams.
Mitchell er kanskje mest kjent igjennom gruppen Art Ensemble of Chicago men også en rekke album som leder. Threadgill slo igjennom med trioen Air på 70-tallet, og dannet senere egne band som Sextett (sic.), Very Very Circus og senest Zooid, mens Abrams har siden debuten i 1968 utgitt en rekke album som inkluderer alt i fra solo-verk til musikk for større ensembler. Gray på sin side er en aktiv Chicago-bassist som blant annet har spilt mer Larry Coryell og Ramsey Lewis.
Joshua Redman
Saksofonisten Joshua Redman trenger knapt noen introduksjon. Etter at han ankom New York på starten av 90-tallet, formelig eksploderte karrieren hans, og han turnerte og gjorde innspillinger med storheter som Jack DeJohnette, Charlie Haden, Elvin Jones, Joe Lovano, Pat Metheny, Paul Motian og Clark Terry, i tillegg til sin far Dewey Redman.
De senere årene har Redman blitt så godt som Norgesvenn å regne, etter å ha vært Artist In Residence på Moldejazz i 2006 og ha samarbeidet med Eirik Hegdal, Trondheim Jazzorkester og Ola Kvernberg.
The Bad Plus Joshua Redman så dagens lys første gang i april 2011, da Blue Note i New York initierte trioen til å inkludere en gjest i forbindelse med klubbens 30-års jubileum. Samarbeidet skulle vise seg å bli svært fruktbart, og har resultert i turneer både i USA og Europa. Den siste tiden har alle fire musikerne også skrevet originalmusikk til samarbeidet, som nå omtales som en helt egen kvartett!
Kurt Elling
Kurt Elling er utvilsomt en av de mest markante stemmene i dagens jazz. Det er til stor glede for mange når vi nå endelig kan få oppleve ham på Moldejazz.
Han kommer med sitt nye prosjekt «Passion World» som inkluderer kjærlighetssanger fra hele verden. Elling ikke bare synger, men forteller også sangenes rike bakgrunnshistorier og tar publikum med på romantisk reise som ingen bør gå glipp av.
Den kritikerroste barytonen med et stemmeregister på fire oktaver har siden han signerte for plateselskapet Blue Note midt på 1990-tallet hatt en rekke suksessutgivelser. Alle hans ti album har blitt nominert til Grammy, noe som er rekord! Platen «Dedicated To You» fra 2009 vant også den gjeve prisen. At Elling er en ekte vokalkunster understrekes også av hans utstrakte bruk av vokalise, improvisert sang på vokaler. Det er mulig at konserten i teatret Vårt på Plassen kan by en ekstra overraskelse også, Elling har nemlig ymtet at han kunne tenke seg en norsk kvinnelig vokalpartner…
Tigran Hamasyan
Tigran Hamasyan, ofte kun omtalt som Tigran, er født i Armenia i 1987. Han begynte å spille piano allerede i treårsalderen og vant 18 år gammel den prestisjetunge konkurransen Thelonious Monk International Jazz Piano. Selv om Hamasyans musikk er jazzorientert i bunn, henter den inspirasjon i fra et vidt spekter, ikke minst i fra armensk folkemusikktradisjon. Samtidig bærer den tydelige preg av en fascinasjon for rock og prog-rock, men også klassisk musikk, så vel som moderne elektronisk musikk.
Etter to utgivelser på Verve kom Tigrans femte album Mockroot på velrennomerte Nonesuch i januar i år. Innspilt med en trio bestående av Sam Minaie på elektrisk bass og Arthur Hnatek på trommer og elektronikk, mikser de blendende melodiske pianoløp og drivende og heftige rytmer, blant annet med akkordtunge, rock-aktige mellomspill, som av og til kan sette tankene mot fusion. Samtidig tar de uvante valg og sper på med fremstøt av både elektronika og meditative pauseinnslag. De folkemusikkinspirerte melodiene, som Tigran av og til synger ved siden av å spille, bidrar da også til musikkens særpreg. Til Molde kommer Tigran med trioen fra Mockroot.
Kris Davis
Opprinnelig kanadiske Kris Davis er en av New York-scenens mest fremtredende pianister. I løpet av de ti siste årene har hun vært delaktig i samt ledet en rekke ulike ensembler, og jobbet mye med musikere som Tony Malaby, Eivind Opsvik, Ingrid Laubrock og Tyshawn Sorey.
Hun deltok sammen med veteran-trommis Andrew Cyrille på bassisten Eric Revis’ vidunderlige City of Asylum fra 2012. Samme året kom kvintettutgivelsen Capricorn Climber, og hun har lenge ledet en trio med John Hébert og Tom Rainey, en gruppe som også nylig har gjestet Bergen og Oslo. Hennes hittil nyeste prosjekt er en oktett med intet mindre enn fire bassklarinettister.
Til Molde kommer hun dog som solopianist, et for mange utfordrende format, men et som Davis takler utmerket, noe albumene Aeriol Piano (Clean Feed) og Massive Threads (Thirsty Ear) er gode eksempler på.
Pianisten, komponisten, produsenten og akademikeren Vijay Iyer (f. 1971) er en av vår tids mest markante, anerkjente og prisbelønte jazzutøvere, og hans stjerne ser til å være stadig voksende. Mye av grunnen til det kan være et unikt talent for å få sin særpregede, dynamiske og utfordrende jazz, som ofte balanserer mellom heftig rytmikk og melodisk og tematisk teft, til å samtidig låte tilgjengelig, for ikke å si rett ut fengende.
Vijay Iyer har jobbet med musikere som blant andre Rudresh Mahanthappa – de to var på Moldebesøk i 2007, Wadada Leo Smith, Steve Lehman og Tyshawn Sorey i Fieldwork, Roscoe Mitchell, hiphop-artistene Das Racist og Mike Ladd. Etter å ha gitt ut album på anerkjente Pi Recordings og tyske ACT, signerte han for et par år siden for ECM, noe som har gjort det mulig for ham å nå ut til et enda større publikum. I februar i år ga han ut Break Stuff med sin faste trio, som består av Stephan Crump på kontrabass og trommis Marcus Gilmore. Albumet ble forært fem stjerner, dvs full pott, i marsutgaven av Down Beat.
Marius Neset
Marius Neset har 30 år gammel rukket å gjøre fem plater i eget navn, blitt nominert til Nordisk Råds Musikkpris, fått Spellemannpris og gjort spillejobber over hele verden. Det har resultert i lovprisninger i norsk og internasjonal musikkpresse. The Guardian går så langt som å si at Neset kombinerer Breckers rå kraft med Garbareks delikate tonespråk. Musikken hans, både innspilt og live, viser Neset som en sprudlende formidler, raus bandleder og en fantastisk komponist og solist. Hans siste plate Pinball (ACT) er med hans egen vitale kvintett. Vi ser frem til en konsert på Moldejazz som vil kombinere det frenetiske med det reflekterende, som blander intensitet og insinuering, og som viser en av fremtidens – men også nåtidens – mest spennende saksofonister.
Krokofant
Krokofant er et nytt bekjentskap for mange, men etter sin selvtitulerte debut på Rune Grammofon i fjor, tok de sitt første skritt ut mot et større publikum. Krokofant er en særdeles eksplosiv og vital trio. Lydbildet er tungt forankret i 70-tallet, med sterke referanser til King Crimson, tidlig Mahavishnu, John Zorn og Peter Brötzmann. Den bassløse besetningen med Jørgen Mathiesen på saksofon, Tom Hasslan på gitar og Axel Skalstad på trommer mangler på ingen måte bunn. Trommespillet er lekent, fresende og genuint. Bandet låter fritt og strukturert på samme tid, presise og tunge riff forløses i rystende sterke improvisasjoner. Lange, ville saksofonsoloer avløses av et særdeles kreativt, variert og virtuost gitarspill, uten at det noen gang går på bekostning av samspillet, drivet eller grooven. Moldejazz er stolt av å presentere denne lovende trioen, og sier som gitarist Tom Hasslan: More prog to the people!
Bjørn Alterhaug – «Tiden leker og ler»
«Tiden leker og ler» er en formulering hentet fra filosofen Bakhtin, og henspeiler på vekslingen mellom det gamle og det nye, der det som fødes og det som dør er sentralt, og hvor tiden smelter det gamle om til nytt og ikke lar noe forbli evig. Bjørn Alterhaug er ikke bare alle norske bassisters «far», men et menneske som brenner livlig for musikk, filosofi og akademia. I denne forestillingen får han kombinert alle disse lidenskapene på en besnærende og elegant måte. «Tiden leker og ler» er et bestillingsverk, et samarbeidsprosjekt mellom Trondheim Jazzfest og Moldejazz. Det ble urfremført under Jazzfest i fjor, og det er nå tid for at Moldepublikummet skal få sin del av kaken.
Trondheim Jazzorkester og Espen Reinertsen
SpareBank 1 SMN Jazztipendiat for 2014/2015 gikk til saksofonisten Espen Reinertsen fra Gran på Hadeland. Han kvitterer for prisen med konserten i Teatret Vårt på åpningsdagen.
Espen Reinertsen studerte på NTNUs jazzlinje i Trondheim fra 2000-2004, og flyttet deretter til Oslo hvor han har en mastergrad i improvisasjon fra Norges Musikkhøgskole. Han har jobbet med utvidede spilleteknikker for saksofon i flere år. Dette kommer til uttrykk i en rekke konstellasjoner, mest av alt i duoen Streifenjunko med trompetist Eivind Lønning, en duo som har spilt et stort antall konserter rundt om i verden de seneste årene.
I 2013 ga Espen Reinertsen ut det selvproduserte albumet Forgaflingspop (kun tilgjengelig digitalt) med en uvanlig og fascinerende form for popmusikk. Espen forteller at disse komposisjone vil danne grunnlaget for konserten vi får høre i Molde i sommer.
Driving Miles
Etter svært mange oppfordringer setter Moldejazz i samarbeid med Teatret Vårt opp igjen suksessforestillingen Driving Miles, om det spesielle forholdet mellom jazzens superstjerne Miles Davis og festivalsjåfør Svein Åge Johansen.
Bandet hans ankom onsdag, dagen før konserten, men Miles selv ville bli en ekstra dag i Paris, favorittbyen han hadde hatt et varmt forhold til siden han spilte på jazzfestival der i mai 1949. Tidlig torsdag morgen fikk Moldefestivalen telefon fra Paris, Miles var ikke med flyet til Norge, han lå matforgiftet og ville ikke rekke konserten. Miles Davis hadde vært inaktiv i flere år. Ryktene gikk. Men nå var han tilbake igjen, med nytt band og ny musikk fortsatt en mann som satte dagsorden. I Norge hadde han ikke vært siden 1971. Jazz-Norge sto på hodet.
Moldejazzfolka hadde trykt opp stickers der det bare sto MILES TIL MOLDE, og klistra opp på vegger, vinduer og dører over hele landet. De femten hundre stolene/ benkene i Idrettens Hus var utsolgt måneder før festivalen. Massevis av folk ankom byen i løpet av onsdag og torsdag i festivaluka, ens ærend for å høre Miles. I jazzsammenheng var dette en begivenhet på linje med Lillehammer-OL ti år senere.
Som de fleste vet, gikk det bra. Miles kom, spilte (seks timer forsinket) – og vant. De femten hundre tilhørerne som etter konserten forlot Idrettens Hus ut på morgenkvisten, mens fuglene startet sin konsert, følte de hadde vært med på en historisk seanse.
Da Miles landet på Årø lufthavn en time før midnatt, fikk han først overlevert en bukett roser, og ble deretter intervjuet av Dagsrevyens Ragnar Auglænd.
RA: Are you enjoying playing festivals in Europe?
MD: I love to play in Europe
RA: What about Molde? You’re arriving late
MD: I was sick this morning
RA: Do you look forward to the concert?
MD: Your’re coming?
RA: Yes.
MD: See you there.
Deretter overtok festivalens transportsjef Svein Åge Johansen og hans hvite Cadillac. Svein Åge kaller bilen Icebreaker, fordi det ofte skjer noe med blaserte stjerner når de setter seg inn i den. Miles interesse for biler var vel kjent. Han klatret inn i forsetet ved siden av Svein – i motsetning til andre musikere Icebreaker hadde transportert
gjennom åra, som alle satt bak og cruiset. Det er stille en stund, mens Miles tar inn scenariet på turen mot Molde sentrum. Etter litt – pekende mot en speilblank blåhvit Moldefjord i sommenattas halvlys – spør han: Is that all ice?
Svein Åge forklarer at så langt nord er han dog kke. Miles er tydeligvis kommet i gang, for
neste spørsmål er: Do you like my music? Svein Åge er flasket opp med folk og rock og har
lite peiling på moderne jazz, og er dessuten en ærlig mann, så han svarer: Nope, men får umiddelbart tanker om at akkurat i dette tilfellet burde han kanskje juge litt, han hadde hørt om Miles temperament. Men Miles ler høyt, slår Svein Åge
på skulderen, og sier: Let’s be friends.
Det ble starten på et spesielt vennskap mellom sjåførlærer Johansen fra Molde og jazzmusiker Davis fra New York.
Historien om dette forholdet danner bakteppet for teaterstykket «Driving Miles», skrevet for regionteateret i Møre og Romsdal Teatret Vårt av den kjente svenske forfatteren
Henning Mankell. Stykket framføres av tre musikere og en skuespiller, og inneholder, i
tillegg til historien om de to hovedpersonene, også Miles-relatert musikk. Driving Miles ble
framført for fulle hus sommeren 2010, og satt opp på nytt under Moldejazz 2011. Stykket er også blitt en eksportartikkel; høsten 2011 er det satt opp i Sverige og i Sveits.
